Hvem skal eie kunnskap?

Kunnskap er makt. I dag er denne makten er i ferd med å bli sentrert i noen få store selskaper. Dette gjelder også innen forskning. Selskapet Elsevier publiserer over 430,000 artikler årlig fordelt på 2,500 tidsskrifter og med over 900 millioner nedlastninger. I 2017 hadde de en omsetning på omkring 25 milliarder kroner, med en profittmargin på 37%. Vil du lese den nyeste forskningen, må du enten være tilknyttet en institusjon med abonnement på tidsskriftet, eller kjøpe artiklene individuelt, som fort koster opp mot 250 kr per nedlasting. Universiteter i flere land er i harde forhandlinger med Elsevier om abonnementer og priser. Unit (Direktoratet for IKT og fellestjenester i høyere utdanning og forskning) har valgt å ikke forlenge avtalen, med bakgrunn i Plan S (https://www.coalition-s.org) som krever at vitenskapelige artikler skal være åpent tilgjengelige.

Aaron Swartz var en brilliant ung tenker som blant annet kjempet mot urettferdigheten i at bare de rikeste har tilgang til informasjon. Han var en av forfatterne bak «Guerilla Open Access Manifesto», som oppfordret folk til å ta saken i egne hender og dele alt man kan med fellesskapet. Aaron Swartz tok sitt eget liv i 2013. Han var da under påtale av amerikanske myndigheter for å ha brukt nettverket til MiT til å laste ned millioner av artikler fra JSTOR, et digitalt bibliotek, med det formål å legge dem ut i en fritt tilgjengelig database.

I den tradisjonelle modellen for vitenskapelige tidsskrift er det gratis å publisere artikler, og tidsskriftet tjener penger på å selge abonnementer. I teorien kan hvem som helst sende inn forskningen sin og få den publisert, men man får kun tilgang til resultatene av forskning dersom man har et abonnement. I Norge har vi tilgang til mye relevant forskning gjennom portaler som Helsebilblioteket, der staten har kjøpt en fellestilgang for sine innbyggere, og universitetsansatte har tilgang til et utvidet utvalg gjennom sine bibliotek. Dette en svært dyr ordning. I papirtidsskriftets tid kunne det til en viss grad forsvares at man måtte ta penger for et abonnement, men i dag leses stort sett alt digitalt. Noen av de store tidsskriftene har ansatte redaktører, men det er ikke uvanlig at fagredaktørjobben er ubetalt og basert på frivillighet. Fagfellevurdering, som er et helt sentralt prinsipp i forskningspublisering, gjøres gratis av forskere. Likevel bruker Norge 300 millioner i året på å få tilgang til resultatene av forskning – forskning som offentlige midler svært ofte har betalt for i første omgang. Modellen forsterker i tillegg ulikheter mellom rike og fattige land, ikke bare fordi forskere i utviklingsland mangler tilgang til relevant forskning, men også fordi andre som trenger kunnskapen, som politikere, helsepersonell og undervisere, nektes tilgang.

Ut fra denne kritikken har en ny modell utviklet seg, kjent som Open Access. I dette formatet blir artikler fritt tilgjengelig på nett for alle. I 2002 ble Budapest Open Access Initiative (BOAI) uttalelsen sluppet. Denne hadde utspring i en konferanse arrangert av Open Society Institute, hvis formål var å promotere fri tilgang til forskning som standardmodell. På tiårsjubileet til BOAI i 2012 ble initiativet bekreftet med mål om at åpen tilgang skal bli standard 2022. Open Access kommer imidlertid med egne utfordringer. I dagens modell tar de fleste tidsskriftene et publiseringsgebyr på 10 000 – 20 000 kr. Mens dette er å foretrekke i forhold til å utjevne ulikheter i tilgang til ny forskning, er det likevel en modell som vil gjøre det lettere for forskningsgrupper med penger å nå ut med sin forskning. Siden publisering også er avgjørende for en forskers karriereutvikling, skaper dette nye ulikheter. arXiv er en åpen database, som ble etablert i 1991. Her er det mulig å legge ut utkast av artikler akseptert for publisering. I 2016 ble det lagt ut 10.000 artikler hver måned. Utdanningsinstitusjoner som UiB har tilsvarende løsninger: bora.uib.no. Disse databasene dekker likevel kun en brøkdel av det som blir publisert og det vil fremdeles være en utfordring at eldre publikasjoner ikke er tilgjengelig.

Er det på tide med en helt ny, åpen modell for publisering av forskning? Når så mye av arbeidet allerede er basert på frivillighet, kan man kanskje også ta det siste steget og få fullstendig åpne tidsskrifter som i helhet er basert på frivillig arbeid. I påvente av et mer rettferdig system har Alexandra Elbakyan valgt en annen løsning. Inspirert av «Guerilla Open Access Manifesto» har hun opprettet «piratdatabasen» Sci-Hub. Siden 2011 har denne åpne databasen eksistert etter prinsippet om å dele og laste opp alt man har tilgang til. I 2017 hadde Sci-Hub over 62 millioner tilgjengelige artikler. Sci-Hub har selvfølgelig blitt saksøkt, av blant annet Elsevier i 2015, og må hele tiden flytte domenet sitt.

Hvis forskning skal bidra til å løse de store utfordringene vi har i verden i dag, må den være tilgjengelig for folk flest, ikke eid av private selskaper og gjemt bak betalingsmurer.